På disse sider publiserer blogtidsskriftet Knokkelklang sine artikler og andre skriverier. For mening og oversikt, gå til hovedsiden.

Er teksten for bred for deg? Justér bredden på vinduet ditt.

tirsdag

Den flate sannhet

Eller: Den store målekikkertduellen om Jordens påståtte krumning

av Bjørn Are Davidsen


Å tro at troen på at jorda er flat er en leving fra en fjern fortid er nettopp som å tro at jorda er flat, konstaterer Bjørn Are Davidsen og ser nærmere på historien om hvordan den ble det. Flat altså.


Det spiller ingen rolle om temaet er klima, kreasjonisme eller croquett. Når meningsutvekslingen går varm skal det godt ikke å sammenligne motparten med de som fortsatt tror at jorda er flat. Men selv om munnhell kan gi hell i krig og kjærlighet, er det nok lurere å vaske munnen. Grunnen er ikke bare at klisjeer kan bli like anstrengte som alliterasjoner. Eller sjelden scorer mer enn billige poenger. For her snakker vi om selvmål.

Dermed bør du tenke over neste setning noen ganger. For å tro at troen på at jorda er flat er en leving fra en fjern fortid er nettopp som å tro at jorda er flat. Vi snakker i stedet om en ny og alternativ tro som oppstod for å markere revir. Med få spor fra før 1800-tallet.

Som Knokkelklang tidligere har røpet er faktum at ”... mennesker har visst om jordens form i over to tusen år. Den flate Jorden stammer derimot fra 1828 og er et kroneksempel på en moderne myte.”

Vi finner med andre ord ingen flatjordsbevegelse i middelalderen. Verken Kopernikus eller Galileo møtte noen på 1500- og 1600-tallet. De første sporene dukker opp på 1700-tallet, muligens først etter at forfattere som vår egen Holberg begynte å vitse med tanken. De første som kan ha fremmet forestillingen var de senere tilhengerne av en sær og sekterisk skredder og selvbestaltet profet ved navn Lodowick Muggleton (1609 – 1698). Muligens mente han at en skredder kunne være like god religiøs reformator som en snekker.

Bevegelsen fikk en begrenset utbredelse blant antiintellektuelle og halvstuderte håndverkere i London et par hundre år – folk med nok andre pussige oppfatninger til at troen på at jorden er flat kan ha druknet i mengden. Det i hvert fall vanskelig å finne den omtalt i samtidige eller senere kilder.

Før Washington Irving skrev sin Columbus-biografi i 1828, må man altså lete godt for å finne talspersoner for at jorden var flat. Og myten slo ikke for alvor gjennom i grunnskolen og leksika før bøkene om den angivelige Krigen mellom Kirken og Vitenskapen begynte å bli trykket mot slutten av 1800-tallet. Men Irving og andre fikk likevel gjennomslag i populærkulturen.

Når myten om hva de kristne skulle ha tenkt og ment i over tusen år først var etablert, med klar henvisning til at dette var støttet i Bibelen, var resultatet uunngåelig. Og vi snakker ikke da om at kirken og kristen tro mistet kredibilitet i intellektuelle kretser, men om at noen kristne tok dette på alvor. Hadde kristne før moderne tid trodd at jorda var flat, gjaldt det å vende tilbake til den opprinnelige troen. Modernistisk sprøyt om en rund jord var lett å gjennomskue.


Parallax metode

Muligens fikk den engelske kvakksalveren og sosialisten Samuel Birley Rowbotham (1816-1884) – eller Parallax som han brukte som pseudonym – ideen ved å lese Irvings Columbus-biografi i tenårene. Støttet dels av sekterisk lesning og dels av Opplysningstidens stadig mer litteralistiske lesning av Bibelen, lente han seg til vers som direkte eller indirekte uttrykte at jorda var flat.

Mens verken antikkens jøder eller kirken hadde ment at det var noen grunn til å lese astronomi ut av Bibelens semittiske verdensbilde, ble dette snudd på hodet da Parallax publiserte en 16 siders pamflett i 1849 (Zetetic Astronomy: A Description of Several Experiments which Prove that the Surface of the Sea Is a Perfect Plane and that the Earth Is Not a Globe!), drøyt tjue år etter Washington Irving. Pamfletten ble senere utvidet til en bok på over 430 sider, Earth Not a Globe.

I verket påviste Rowbotham at jorda er en flat skive med nordpolen i midten og en 50 meter høy antarktisk ismur rundt den sydlige ytterkanten. Sola og månen befant seg 480 mil unna og kosmos for øvrig 500 mil over jorden.

Nå er det å overdrive å si at dette fikk spesielt mye gehør – selv om det vakte oppsikt. Avisomtalen ble ikke mindre av Rowbotham kastet seg ut i offentlige debatter og foredrag i beste billedstormstil, med alle knepene han hadde fra sin fortid som sosialistagitator. Ikke minst var han flink til å holde en seriøs tone mens opponentene ble stadig stivere og rødere i masken. Tross atskillige offentlige foredrag og debatter, tok det dog ikke av for alvor før han i februar 1870 utfordret samtidens fastgrodde naturvitenskapsmenn til duell. Med målekikkert.


Duell!

Den som tok opp hansken var ingen ringere enn Alfred Russel Wallace, mannen som sammen med Charles Darwin hadde lagt fram argumentene for evolusjon ved naturlig utvalg noen år før.

Men hvordan beviser man jordas form uten romskip? Man legger seg i hvert fall ikke flat for hva de lærde sier. Nei, Rowbotham og hans tilhengere brant for det de kalte for Zetetisk (gresk for undersøkende) vitenskap, en demokratisk tilnærming til sannhetssøken og forskning. I stedet for å lytte til autoritetene, måtte enhver finne ut av tingene på egen hånd. Det gjaldt kort sagt å tenke selv, selv om det ikke skadet med drahjelp av Parallax’ bøker.

Rowbotham valgte duellstedet med omhu, sammen med predikanten John Hampden (1819 – 1891) som frontet eksperimentet fra flatjordssiden. De kjente til en av disse kanalstrekningene som var etablert i England i forkant av den industrielle revolusjon, nærmere bestemt Bedford Løvel. Etter litt fram og tilbake ble man enige om å sette opp tre stolper på en strekning på nesten ti kilometer, en i hver ende og en midt på. Ved hjelp av en landmålingskikkert (teodolitt) skulle man så sjekke hvordan en siktelinje fra midtstolpen forholdt seg til stolpene i hver ende. Ifølge enkel matematikk ut fra jordas radius, ville linjen treffe nesten en meter høyere på disse to hvis jorda er rund. Og flatjordssiden hadde godt håp om å vinne.

For stedet var ikke tilfeldig valgt. Rowbotham hadde sommeren 1838 observert at en båt med en fem fot høy mast på vei bort fra ham var fullt synlig hele strekningen. Hadde jorda virkelig vært krum – og med den diameteren som rundjordsproponentene hevdet - ville toppen av masten vært nesten fire meter under siktelinjen. Den gode Parallax gledet seg kort sagt til duellen.

Verken Rowbotham eller Wallace ante i starten at eksperimentet var risikabelt – for begge parter. Det var likevel farligst for de flatjordstroende. For selv om observasjonen fra 1838 nok stemte, gjaldt den kun under spesielle temperaturforhold. Med gitte betingelser kan de skje en invertering som gir optiske illusjoner – litt i retning av luftspeiling.

Dermed er det heller ingen grenser andre veien, noe avisredaktøren Ulysses Grant Morrow oppdaget for sent under et tilsvarende eksperiment i juli 1896. Han fant ut at merket han siktet på 8 km unna ikke bare var synlig, men høyere. Konklusjonen var dermed i klar. Jorden var ikke flat, den var konkav og krummet seg følgelig oppover. Vi måtte altså befinne oss på innsiden av en hul jord.

Men Wallace var såpass trent i landmåling at han unngikk denne og andre feller. Og til de flatjordstroendes harmdirrende bestyrtelse vant duellen. Dette fikk Hampden til å publisere enda en flatjordspamflett, denne gang med den klare konklusjonen at Wallace hadde jukset. Tydeligvis kunne man ikke stole på noe så zetetisk som å se med egne øyne. Dermed var det bare å saksøke sjarlatanen.

Det endte som det måtte. Hampden ble til slutt buret inne for ærekrenkelse.


Flate fortsettelser

Men så prosaiske poenger som dommer og bevis kunne ikke stanse bevegelsen. Den overlevde både Rowbothams og Hampden. Tilhengerne stiftet the Universal Zetetic Society og utga tidsskriftet The Earth Not a Globe Review. Nå ble ikke dette akkurat noen massebevegelse, medlemstallet oversteg sjelden mer enn et par tusen tilhengere Men det hadde såpass vind i seilene at George Bernard Shaw debuterte som debattant i selskapet i 1879. Og vinden økte noe da den teosofiske healeren John A. Dowie (1847 – 1907) og senere Wilbur Glenn Voliva (1870 – 1942) lot læren være en grunnpilar i det som noe overmodig ble kalt for The Christian Catholic Apostolic Church.

Det var likevel ikke før i 1956 at det Internasjonale Flatjordselskapet ble stiftet. Nå kom dette ubeleilig nok samtidig med det sovjetiske og amerikanske romprogrammet. Dermed var det ikke lenger kanalstrekninger man måtte forholde seg til, men krystallklare bilder fra verdensrommet. Men som lederen Samuel Shenton kunne berolige sine skarpsindige medlemmer med, var det lett å se "hvordan et slik fotografi ville kunne lure det utrente øye".

Med samme skarpe blikk lot man seg heller ikke bedra av månelandingene. Disse var velregissert svindel basert på manus fra selveste Arthur C. Clark. Noe som man senere fant støtte for da filmen Capricorn One i 1978 skildret en forfalsket Mars-ekspedisjon.

Clark skrev forøvrig i 2001 et brev til en venn der han ga uttrykk for at "Jeg har skrevet til [tidligere NASA-direktør] Dan Goldin og sagt, at jeg aldri ble betalt for dette arbeidet, og med mindre han gjør noe snart, vil han høre fra mine drapsadvokater Geldsnatch, Geldsnatch og Blubberclutch".

Til gjengjeld fikk nok Washington Irving vel godt betalt for sin Columbus-biografi.

_____

Forfatteren: At Bjørn Are Davidsen (f. 1958) er sivilingeniør, har ikke hindret ham fra tilleggsutdannelser i sosialantropologi og pedagogikk. Den halvstuderte røveren er kjent for å stikke hodet fram i de pussigste sammenhenger, stort sett uten hjelm. Han har skrevet bøkene Da kvinnen fikk sjel – og andre historier (Luther forlag 1998), Da Vinci dekodet (Lunde forlag 2005, revidert og utvidet utgave 2006) og Svar Skyldig – om nye ateister og new age (Lunde 2007), ved siden av å bidra med kapitler i flere bøker på Humanist og Lunde forlag. Rykter vil ha det til at han skriver bloggen Dekodet alene. Til daglig arbeider han med innovasjon i Telenor.

_____